En forutsetning for at UH-institusjoner kan bli tildelt innstegsstillinger bør være at institusjonen over tid viser at generell midlertidighet blir redusert. Midlertidighet i UH-sektoren er et problem og sektoren har en høyere andel midlertidig tilsatte enn de fleste andre samfunnssektorer.
I tillegg må institusjonen også kunne vise til at tilsetting i fast stilling blir en realitet etter bruk av innstegsstillinger, så fremt de tilsatte i slike stillinger har oppnådd en på forhånd definert kompetanse og resultater.
Dersom disse forutsetningene blir oppfylt kan innstegstillinger på sikt være med å lette utfordringene med rekruttering i faglige stillinger særlig innenfor realfag og teknologi som har utfordringer med henblikk på rekruttering.
Dersom disse forutsetningene blir oppfylt ser lokallaget ved HiB positivt på fremtidig bruk av innstegsstillinger i UH-sektoren.
Utdrag:
2012–2013 Meld. St. 18 99 Lange linjer – kunnskap gir muligheter
7.2.2 Innstegsstillinger
For å delta i den internasjonale kunnskapsutviklingen må norske forskere og forskningsgrupper være i front på sine områder. Miljøene må ha virkemidler for å rekruttere særlig talentfulle forskere og viktig ekspertise, enten de befinner seg internt ved institusjonen, andre steder i Norge eller i utlandet.
Det har vært en økning i antall førsteamanuenser og professorer siden 2005 men andelen doktorer som blir professorer går likevel ned. En undersøkelse fra NIFU viser at av dem som tok doktorgrad i 1988, ble 14 % professor innen fem år, mens det kun gjaldt to prosent av dem som tok doktorgraden i 2004. En av årsakene til dette er selvfølgelig den kraftige økningen i antall avlagte doktorgrader. Økt internasjonal konkurranse om stillingene er en annen. Det er også mange doktorer som ønsker å fortsette sin karriere i andre samfunnssektorer.
Noen miljøer særlig innenfor realfag og teknologi har utfordringer med henblikk på rekruttering. Disse miljøene har blitt helt avhengig av å rekruttere kandidater fra utlandet, etterlyser karriereordninger som er så forutsigbare og attraktive for unge forskere at de kan konkurrere om de beste kandidatene internasjonalt. Samtidig ønsker de en reell mulighet til å vurdere resultatoppnåelsen til den ansatte, både når det gjelder undervisning og forskning, og hvordan vedkommende bidrar til fagmiljøets totale forskningsprofil før de ansetter i fast stilling. Disse miljøene har derfor ønsket seg muligheten for å tilsette i en innstegsstilling, noe som er vanlig internasjonalt. Det amerikanske begrepet «tenure track» benyttes for å beskrive denne typen karriereløp.
Innstegsstilling er et midlertidig tilsettingsforhold med en konkret og forutsigbar mulighet for tilsetting i fast stilling, så fremt den tilsatte har oppnådd en på forhånd definert kompetanse og resultater. En slik karrierevei vil dermed kunne gi lengre midlertidighet, men den gir samtidig kandidaten mulighet til en langt mer forutsigbar karriereplanlegging.
Den representerer derfor en akseptabel balanse mellom midlertidighet og langsiktighet.
Regjeringen foreslår at det etableres en prøveordning med en kvote på opptil 300 tilsettingsforhold innenfor matematisk-naturvitenskapelige fag, teknologi, medisin, og odontologi.
7.2.3 Midlertidighet
Universiteter og høyskoler har en høyere andel midlertidig tilsatte enn de fleste andre samfunnssektorer.
Den manglende forutsigbarheten i en slik tilsettingsform er et problem for mange tilsatte og kan svekke rekrutteringen ved at de best kvalifiserte ikke vil satse på en forskerkarriere i sektoren.
Kunnskapsdepartementet har iverksatt flere tiltak for å få snudd denne utviklingen. I 2006 ble en hjemmel for midlertidig prosjekttilsetting avviklet i universitets- og høyskoleloven, og i 2010 nedsatte departementet en arbeidsgruppe, ledet av Magnus Rindal og med representanter fra institusjonene og tjenestemannsorganisasjonene, som kartla av situasjonen. Gruppen foreslo flere tiltak som institusjonene og myndighetene kan iverksette for å redusere midlertidigheten.
Som et ledd i oppfølgingen innførte departementet fra 2012 en egen styringsparameter der utvikling av midlertidighet måles i mål- og resultatstyringssystemet. Departementet innhenter også mer detaljert statistikk over utviklingen ved den enkelte institusjon fra Database for statistikk om høgre utdanning (DBH). Dette medfører at institusjonene fortløpende må rapportere om utviklingen, noe som gir departementet et godt grunnlag for dialog med institusjonene. I tilbakemeldingen fra styringsdialogen får institusjoner som ikke har en tilfredsstillende utvikling klar tilbakemelding om at de må iverksette forbedringstiltak.
Statistikken viser at midlertidigheten er redusert med over tre prosentpoeng siden 2006, hvorav ett prosentpoeng fra 2011 til 2012. Departementet registrerer at flere institusjoner har hatt en betydelig reduksjon i midlertidige tilsettinger i denne perioden, mens andre institusjoner knapt har forbedret situasjonen og heller ikke gitt tilfredsstillende forklaringer på hvorfor. Selv om det er forskjeller mellom institusjonene, blant annet i andelen ekstern finansiering, kan den positive framgangen på noen institusjoner tyde på at rommet for forbedring er stort hos andre.
Regjeringen mener fortsatt at midlertidigheten er altfor høy i universitets- og høyskolesektoren. Reduksjon av midlertidighet skal følges opp gjennom departementets styringsdialog med institusjonene. Ved behov vil institusjonene bli bedt om å utarbeide handlingsplaner for reduksjon av midlertidighet. Det kan senere bli aktuelt å vurdere økonomiske virkemidler.