2014/09 - Høring: Utdanning og forskning i spesialpedagogikk- veien videre

(Fra ekspertgruppen for spesialpedagogikk 2014)

Forskerforbundets medlemmer ved HiB med fagansvar for studier i spesialpedagogikk kommenterer her ekspertgruppens rapport. Vi vil i første omgang vise til feil og mangler i rapporten som gjør at ikke bildet som tegnes blir fullstendig. Noen feil er så graverende at bildet innen delområder blir misvisende.

1. Feil og mangelfull informasjon om aktiviteter ved HiB

Ekspertgruppen har gjennomgått de spesialpedagogiske utdanningene i Norge og intervjuet også fagpersoner ved HiB. Informasjonen er imidlertid ikke videreformidlet korrekt.

a) Studietilbudene i spesialpedagogikk ved HiB

Våre kommentarer til Tabell 4.1. Spesialpedagogiske utdanninger i Norge studieåret 2012-2013, s. 43. Enkelte utdanninger ved HiB er utelatt og andre ikke beskrevet riktig.

Tabell 1 Kommentarer til og oppretting av feil og mangler i rapportens Tabell 4.1

På s. 86 hevder ekspertgruppen at kun NTNU tilbød synspedagogikk i 2012-2013, og på s. 116 vises det til at HiB planlegger et videreutdanningstilbud i Syn for lesing og læring, 2014.

HiB gjennomførte 2 x 30 sp i synspedagogikk i 2012 og 2013. Den ene var «Synsnevrologi og synspedagogisk metodikk» som selvsagt hadde stort fokus på ervervet hjerneskade. En tematikk ekspertgruppen mener det ikke finnes spesialpedagogiske utdanningstilbud på i Norge.

b) Utelatt forskning på spesialpedagogisk tematikk ved HiB

Ekspertgruppen lister opp spesialpedagogisk forskning ved ulike institusjoner, men nevner ikke forskning ved HiB, avd. for lærerutdanning:

Tabell 2 FoU-prosjekter ved HiB som er utelatt i Tabell 8.3

c) Mangelfull informasjon om forskerkompetanse innen synspedagogikk

Det er riktig at det foregår lite synspedagogisk forskning i UH-sektoren, men i tillegg til ett post-doc-prosjekt ved UiO, s. 135, har HiB en førsteamanuensis som forsker på feltet.

2. Ekspertgruppen viser en ikke-forskningsbasert behovsanalyse

Ekspertgruppen er opptatt av at spesialpedagogisk forskning og undervisning også må foregå på de klassiske områdene som syn, hørsel og logopedi.

a) Mangel på synspedagogisk innsikt

På s. 16 går gruppen inn for at det opprettes et nordisk/internasjonalt samarbeid innenfor spesialiseringene synspedagogikk og døvblindhet. De anbefalinger samtidig at det ikke skal være en mastergrad innen synspedagogikk nasjonalt.

Til tross for at synet er en spesielt viktig sans for utvikling og læring, begrenser gruppen synspedagogikk til blinde og svaksynte slik det kommer fram på s. 90. Her defineres de synshemmede til de 2 % som er blinde og svaksynte. Forskning fra en rekke fagdisipliner viser at langt flere sliter med store visuelle utfordringer. I dagens visuelt krevende samfunn er synskompetanse nødvendig i opplæring og rehabilitering. Både norsk og internasjonal forskning viser at mellom 17-24 % av alle skolebarn har visuelle forstyrrelser som kan kan hemme konsentrasjon, oppmerksomhet, våkenhet, leseferdigheter, skriveferdigheter, motorisk aktivitet og sosial samhandling. Dette støttes faktisk i rapporten (s. 70) av Folkehelseinstituttet. Det er dokumentert at barn får feile diagnoser på grunn av manglende kompetanse og forståelse for deres synsavvik. På denne bakgrunn har HiB opprettet den forskningsbaserte videreutdanningen «Syn for lesing og læring» (30 sp), gjennomført 2011 og nå 2014/2015 med samlinger og nett-løsning. Utdanningen gir pedagogene innsikt i barns synsutvikling, egenferdighet i synspedagogisk funksjonskartlegging og kompetanse på synspedagogiske metoder for opplæring av barn og unge med visuelle vansker.

På s. 36 vises det at PP-tjenesten har lav kompetanse på syn, hørsel og autisme. Den synspedagogiske utdanningen som ekspertgruppen vil «sementere», er ikke relevant for PPT da den omfatter en elevgruppe de sjeldent møter. Flere ansatte fra PPT følger studiet «Syn for lesing og læring» da denne kompetansen gir dem mulighet til tverrfaglig diagnostisering og mer treffsikre tiltak.

HiB har også en forskningsbasert påbygning i synspedagogikk «Synsnevrologi og synspedagogisk metodikk» (30 sp) gjennomført 2010 og 2013, også med samlinger og nett-løsning. Studiet bygger på «Syn for lesing og læring» eller en tidligere gjennomført synspedagogutdanning. Færre blir svaksynte og blinde etter WHO’s ICD-10 klassifisering, mens flere får komplekse synsforstyrrelser av nevrologisk årsak (nevrologiske sykdommer og skader). Forskning viser atsynsvansker inntreffer hos over 60 % av dem med ervervet hjerneskade. Disse klassifiseres etter WHO’s ICF hvor fokus rettes mot den enkeltes funksjon. Prinsippene i ICF brukes i helsevesenet, og samsvarer med opplæringslovens krav om tilpasset opplæring. Opplæringsinstitusjoner kan ikke begrense synspedagogisk opplæring til noen få mens andre med synsvansker blir kasteballer i et system uten kompetanse. Det er utviklet synspedagogisk metodikk med positiv effekt.

På s. 19 Ekspertgruppen mener det bør satses på én nordisk forskningsbasert master-utdanning i synspedagogikk. Fagfeltet er i midlertid blitt så omfattende at ingen høgskole eller universitet i Norden kan dekke bredden. Kapasiteten må også være større enn èn utdanning da kompetansen er nesten fraværende i kommunal opplæring eller helse. HiB har hatt svenske, danske og finske studenter på videreutdanningene i synsnevrologi. Vår felles utfordring er å utvikle synspedagogutdanninger som svarer på de utfordringene helse- og opplæringsinstitusjoner står overfor.

3. Hvordan skape et helhetssyn på barns utvikling, læring og sosiale samspill?

Ekspertgruppen viser til behovet for å oppdage barn, kartlegge vansker og følge dem opp over tid. Dette betyr spesialpedagoger tett på barnet slik at en kan ta del i deres opplæring. Godt kvalifiserte spesialpedagoger må være i skoler og barnehager slik at de konkret kan bidra til at opplæringen tilpasses elevens evner og forutsetninger. De må selv kunne undervise barnet og samhandle med andre rundt barnet. Dette står i kontrast til ekspertgruppens anbefaling på s. 16, hvor kandidater med master i spesialpedagogikk gis begrenset undervisningskompetanse når hovedoppgaven er å gi spesialpedagogisk hjelp til barn som går i barnehage og/eller skole. Hva mener ekspertgruppen her medspesialpedagogisk hjelp? Er ikke dette undervisning/opplæring? Er spesialpedagogisk yrkesutøvelse en «terapi»? Spesialpedagogens samlede utdanning må alltid legges til grunn for vurdering av deres aktuelle undervisningskompetanse.

Avsluttende kommentar:

Det er mye bra i rapporten, og vi er enige i at langt flere spesialpedagogiske utfordringer må behandles i grunnutdanningene, både i pedagogikkfaget og i de øvrige fagene. Våre innvendinger går først og fremst på mangler i rapporten og på et snevert syn på behovet for synspedagogisk kompetanse spesielt. Både på dette feltet og på andre spesialpedagogiske områder, må utdanningen bygge på relevant pedagogisk forskning.

Bergen 16.09.2014

Bente Hvidsten Gunvor B. Wilhelmsen

Høgskolelektor i spesialpedagogikk Førsteamanuensis i spesialpedagogikk